Puh! Endelig er det overstått. Mitt aller første sykkelritt,
Grenserittet 2013. 80km langs asfalt, gjennom skog og støvete grusveier fra Strømstad i Sverige til Halden i Norge. For tre måneder siden syklet jeg deler av traseen med en vennine som har syklet Grensrittet fem ganger tidligere. 40km fra Prestebakke til Festningen i Halden. Mye grusvei og litt skogssti. Dette skulle jeg få til, husker jeg at jeg tenkte. Men klart, de som har syklet rittet før sa at dette var den enkle delen av rittet. Første delen fra Sverige til riksgrensen og Prestebakke var mye hardere. Ok, det tok jo litt av motivasjonen fra meg det. Men det var bare å legge seg i trening og forberede meg til Grenserittet. Målet var å sykle ca 100km i uken. En kortere løype på 33km på asfalt. Kun for å få km i beina og øve sykleteknikk. En gang i uken syklet jeg fra Halden sentrum til Prestebakke og siste 40km av traseen og tilbake til Halden sentrum, totalt 64km. Som regel fikk jeg to korte og en lang økt i uken, men andre uker ble det bare to korte økter, så totalt ble vel ukesnittet litt under 100km. Jeg har også trent styrke 2-3 ganger i uken. Mest fokus på kjernemuskulatur og bein. Innimellom litt intervalløping.
Så hvordan gikk det i går? Jo, det gikk greit. Det er vel det jeg kan konkludere med, tror jeg? Sykkelen, som jeg forøvrig har skrudd sammen av deler kjøpt på
finn.no og
chainreactioncycles.com, fungerte helt perfekt. Dagen før kjørte jeg speedseeding på 8,5km. for å komme i en pulje som passet meg. Når jeg fikk kjøpt billett av en som trakk seg ble jeg tildelt pulje 29 fordi jeg aldri har deltatt i sykkelritt tidligere. Jeg forsøkte å ta det pent på seedingen uten å overdrive. Både med tanke på å ha krefter igjen til dagen etter, men også for å ikke havne i en pulje jeg egentlig ikke hører hjemme i. Jeg endte til slutt i pulje 8. Målet var pulje 10, så det var en positiv tilbakemedling på formen. Basert på tidene jeg har hatt på treningsturene mine mente jeg at 3.15 kunne være oppnåelig som sluttid.
I Strømstad var stemningen god og min pulje startet litt over klokken ni i fint vær og perfekte forhold. Nesten litt for varmt faktisk. Defileringen gikk fint og jeg havnet i første tredjedelen av puljen når vi kjørte over startmatten. De første 20-30 km var helt fantastisk. Jeg smilte nesten hele veien. Dette var gøy! Beina var fine og motivasjonen var bra. Jeg tok igjen flere i puljen og etter et par mil begynte jeg å se folk fra pulje syv og seks. Dette ga meg en liten boost og jeg følte at dette kom til å gå kjempebra. 3 timer og femten minutter burde jeg klare! Så nærmet vi oss Prestebakke. Her var traseen plutselig lagt om og deler av løypa gikk gjennom skogen. Dette var jeg ikke forberedt på. Denne delen trodde jeg skulle være asfalt og en rolig del av rittet slik at jeg fikk i meg vann og næring. I Prestebakke var også traseen innimellom hus og skog. Asfalten som jeg hadde mentalt instilt meg på var nesten bare gress og skogssti! Herfra begynte motivasjonen å synke og bakkene var tøffe. Men det var masse folk langs løypa og jeg er bygd sånn at jeg ikke klarer å la være å tråkke litt ekstra til når folk heier deg frem. Likevel gikk det forholdsvis greit, men jeg begynte nå å fatte hvor langt 80 km egentlig var. Jeg som aldri har syklet mer enn 70km på det lengste. Og det var når jeg var tidlig i tyveårene. Greit at jeg alltid har forsøkt å holde meg i form og trent både styrke og kondis noen ganger i uken, men tre - fire timer hardkjør var nok ikke kroppen helt forberedt på. Ved siste mellomtidspassering, like før 70km, møtte jeg den berømte veggen. Beina mine føltes tunge som bly og null kraft igjen. Jeg følte meg litt som en pensjonist som syklet tur i skogen. Så sakte føltes det ut som det gikk. Men ikke f..n om jeg skal gi meg! Denne delen hadde jeg syklet flere ganger før og følte at den siste mila skulle jeg klare. Mye nedover var det også. Så hver nedoverbakke hvilte jeg beina men passet på å ikke stoppe opp tråkkinga. Bare tråkke lett og hente tilbake kreftene i beina. Men de ble aldri helt bra. Kraften var borte som dugg for sola og jeg klarte ikke å få opp tempo i syklingen. Dessuten var traseen også på slutten vesentlig endret i forhold til hva treningsløypa viste. Nå var det igjen gress og sti i store deler av de siste kilometrene. F..n også! Jeg ville ha mer asfalt så jeg kunne samle krefter!
1500 meter før mål stoppet det helt opp for meg og jeg segnet om i grøften. Øy, det ligger en der! Hører jeg en av syklistene som passerte meg rope til rødekorspersonalet noen meter frem. De to-tre timene med søvn jeg hadde natten i forveien (sommerfugler i magen og mange tanker om den store rittdagen) gjorde seg gjeldene nå og jeg hadde mest lyst å bare sovne der jeg lå. Rødekorspersonalet spør om jeg har skadet meg, men jeg reiser meg opp i sittende stilling og svarer at jeg bare er veldig sliten. Jeg kommer meg på sykkelen igjen. Litt vinglete, men pausen på ett til to minutter var nok til at jeg klarte å mobilisere det siste jeg hadde igjen av krefter. Jeg hadde lovet meg selv at jeg ikke skulle gå opp den siste bakken før mål og det klarte jeg. Faktisk fikk jeg syklet forbi et par-tre stykken på veien også. Vel i mål på tiden 3 timer og 31 minutter. Ikke helt det jeg hadde drømt om, men jeg kan likevel ikke klage. Arrangementet har gjort varig inntrykk på meg og jeg aner ikke hvorfor jeg ikke har prøvd dette før. Dette var utrolig gøy! Allerede etter fem minutter hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle delta til neste år! Men, jeg må trene mer målrettet. Derfor denne bloggen og det kanskje noe ambisiøse målet om å fullføre
Grenserittet 2014 på tiden 2:59...
