Litt over kl 10 møtte jeg opp på Låby skole i Halden og fikk utlevert startnummer 174. På nummeret stod det "Halden bruløp" og var nummere som arrangøren hadde arvet fra Bruløpet tidligere i år. Tydelig at dette var lavbudsjett. Men for meg spiller det ingen rolle. Heller lite og smått enn stort og upersonlig som Oslo Maraton og Grenserittet kan være. Jeg merket fort at de andre var en litt annen "rase" enn jeg vanligvis møter på mosjonsistkonkurranser. Her var mange ikledd løpejakker fra Romerike Ultraløperklubb og andre hadde t-skjorter med motiver fra tidligere ultraintervaller og andre ultrløp. Flere kjente nok hverandre fra før og praten og latteren hang i lufta. De fleste så godt trente ut og hadde planlagt godt med feltsenger og masse bagger og diverse utstyr. Tydelig at de fleste hadde løpt mer enn den jevne sofasliter. Jeg vet ikke om jeg skilte meg spesielt ut der jeg kom i helt ordinært løpetøy og bare en enkel sovepose og liggeunderlag. Ingen logoer eller andre spor på at jeg hadde gjort noe slikt før. Men jeg ville prøve og se hvor langt jeg kunne komme.
Kl 1200 gikk starten. Jeg la meg i bakerste rekke for ikke å være i veien for de ca 29 ultraløperne som startet. Tempoet var ikke overraskende høyt og jeg tok igjen noen av de som lå før meg, men jeg tenke hele veien på å ta det rolig. 10km går lett, men jeg måtte ikke glemme at første runde bare var en åttendel av løpet. "Ikke overdriv. Ta det heelt rooolig" tenkte jeg. Likevel kom jeg inn på 51 minutter. Da hadde jeg også løpt feil med ca 170m og ligget de siste km sammen med noen som hadde løpt lenger bak. Etter første runde var det å hente barn fra fritidsaktivitet og lage middag og alt hva barn skal ha av oppmerksomhet før jeg igjen sto på startstreken kl 1500 for runde nr 2. Også denne gikk ganske lett. Men på runde fire og fem begynte beina å merke kilometrene. Men med støtte fra min kjæreste og barna som var og heiet på den ene runden gikk også disse rundene helt ok. På første nattrunde kl 0300 var det plutselig mye hardere. Nå var beina skikkelig stive og jeg hade ikke mye krefter igjen. Smerten i leggene var til å ta og føle på. Ikke veldig godt å rulle ut av soveposen kald og litt våt for å ta på seg våte joggesko. Løpe var enda mindre fristende. Men som det ble sagt, sånne løp handler mer om psyke enn kondis og styrke. Så her var det bare å legge fra seg alle primadonnanykker og gjøre sitt beste til tross for at kroppen skriker etter søvn og hvile. Og nå gikk alt så meget tyngre og jeg brukte over timen på tredje siste runde. Litt fordi jeg var stiv men mest fordi jeg ville spare krefter. Men roligere tempo betyr også annen rytme i beina og det var alt annet enn flyt i dette løpet. Så på syvende og åttende runde ga jeg f..n og ga det jeg hadde. Syvende runde løpte jeg med veldig god rytme og tok igjen flere andre løpere og var oppe blant den første tredelen. Siste runde fikk jeg mye støtte av kjæresten som løp sammen med meg og hjalp meg med humør og mot. Også denne runden gikk ganske bra og sammenlagt havnet jeg på 16. plass av totalt 30 startende.
Alt i alt var dette en overraskende god erfaring og allerede dagen etter, selv om beina var nærmest ubrukelige og utrolig vonde, så skannet jeg nettet etter diverse løp i året som kommer. Både ultraløp og triatlon frister veldig. Til uken melder jeg meg på Fredrikstad Triatlon og kanskje er dette en idrett som jeg vil prøve meg mer på. Både sykling og løping og ikke minst svømming som jeg har likt siden jeg var en neve stor. Gleder meg stort til å være med på mange løp og ritt fremover sammen med min kjæreste og motivator.
Takk for støtten Inger Johanne :)
